I disse dager er skattelistene for fjoråret offentliggjort. Samtlige større nettaviser tilbyr søketjenester, listene har funnet veien til Facebook-applikasjoner og folk strømmer til for å sjekke hvor mye sjefen, bestemor og Lauritzen på hjørnet tjener.
Det er noe gammeldags over dette. Jeg trodde vi var på vei mot et mer klasseløst samfunn, der folk kunne omgås uavhengig av inntekt eller sosial status. Hva du tjener og hvor stor formue du har skal ikke spille noen rolle for de postmoderne idealene om nestekjærlighet og antimaterialisme. Men midt oppi dette kommer skattelistene. Det er intet mindre enn offentlig tilrettelegging av en pervers kikkerkultur, og jeg frykter at det kan bidra til å støtte opp under gammel ”ikke lek med blokkbarna”-mentalitet.
Vi lever i et samfunn der det diskuteres om politiet skal få lov til å overvåke privatpersoners internettrafikk. Forslaget møter sterk motstand, fordi surfing på nettet er noe privat som selv ikke lovens lange arm skal få innsyn i. I det samme samfunnet kan hvem som helst få full tilgang til detaljert informasjon om din økonomiske situasjon. Det er litt av et paradoks. For hva er vel mer privat enn enkeltpersoners privatøkonomi? Inntekt og formue er ikke noe det er allment akseptert å gå rundt og snakke om, og det er ikke uten grunn!Enkelte argumenterer med at offentlig innsyn i skattelistene vil bidra til å avsløre snusk og gjøre det vanskeligere å skjule penger. Likevel er det få skattesvindlere som avsløres som følge av at privatpersoner reagerer på skattelistene. Og det er en underlig måte å håndheve loven på. Skal en i samme slengen forby lukkede styremøter for å unngå innsidehandel og korrupsjon? Skal alle vitnemål publiseres på skolens nettsider siste skoledag slik at elevene kan avdekke forskjellsbehandling og trynefaktor? Nei, la privatøkonomien være privat!
